Nepal og Sertung var vår første reise og vårt første prosjekt. Fra vi bestemte oss og til vi satte på flyet til Kathmandu hadde vi 5 måneder på å gjøre alt vi ville få til.
Innen den første måned hadde vi laget hjemmeside, Facebook, Instagram, registrert oss i Brønnøysundregisteret, ordnet med bedriftskonto, logo og fått Vipps bedrift. Vi hadde også hatt vårt første foredrag på Blackbird, på Tømmerkaia i Skien.
Responsen var over all forventning og alt hva vi kunne ha drømt om. Vi åpnet for pengedonasjoner, klesdonasjoner og pant (enten kunne man pante selv og sende beløpet på Vipps, eller man kunne levere tomflasker til oss, slik at vi kunne ta jobben).
Etter noen måneder måtte vi stoppe innsamlingen, da vi allerede hadde fått mer klær enn hva vi kunne ta med oss. På flyturen til Nepal sjekket vi inn over 60 kg med kvalitets ull fra Norge!
18. mars 2024 var det to spente jenter som var klar for avreise til Nepal. Endelig skulle drømmen vår realiseres; vandre i de vakre fjellene i Nepal og samtidig hjelpe barna i Sertung. Måneder med forberedelser skulle nå settes ut i live. Ville vi få til alt vi ville og hadde drømt om?
Alt var pakket i store bagger og nå stod vi der foran innsjekkingen på Gardemoen, forventningsfulle og med sommerfugler i magen. Vi var nok også litt nervøse for alt vi hadde i vente og ikke minst på om vi kom til å klare å komme oss forbi innsjekkingen, uten en altfor stor regning på all overvekten vi hadde pakket med oss.
Heldigvis fungerte taktikken vår om å skravle, fortelle om prosjektet vårt og alle de gode menneskene som har hjulpet oss med donasjoner. Vi fikk en klapp på skulderen og et ønske om «god tur». Vi ble så lettet at vi omtrent suste forbi sikkerhetskontrollen.
Etter en lang reise, landet vi endelig i Kathmandu. Vi hentet bagasjen vår. Det er jo alltid like spennende å se om den kommer frem og heldigvis kom alt frem – like helt! Vi trippet ut i avgangshallen hvor guiden vår Yek stod og ventet.
Det var et gledelig gjensyn mellom Yek og Anne, som ikke hadde sett hverandre siden han var hennes guide på en trekkingtur hun hadde med familien sin i 2022. Vi ble møtt med Kathu (velsignelses skjerf) og vakre blomsterkranser som vi fikk rundt halsen.
Det var en humpete tur inn til hotellet, og man blir alltid litt overveldet over av alle inntrykkene. Kontrasten er stor til Norge. Trafikken kan oppleves kaotisk, det er mange mennesker, dyr, luften er varm og fuktig- så det var deilig å komme frem til hotellet etter en lang reise.
Vi hadde kun en hel dag i Kathmandu før vi skulle dra opp til landsbyen hvor vi skulle begynne å gå, så her måtte vi være effektive. Yek skulle møte oss dagen etter og hjelpe oss med å handle inn, og sørge for at vi ikke ble lurt når det kom til priser.
Tidlig dagen etter møtte vi Yek etter frokost og snirklet oss gjennom trange smug, krinkler og kroker, før vi plutselig kom i en gate med uendelig mengder med butikker. Dette var definitivt en ny måte for oss å handle på. Butikkene er veldig små, og vi måtte gå til andre hus og loft for å se på vareutvalget. Disse varelagrene befant seg ofte i trange gater og smug, som ved første øyekast kunne se litt «halvskumle» ut, men heldigvis visste Yek nøyaktig hvor vi skulle gå.
Pengene vi hadde samlet inn bidro til at vi fikk kjøpt 100 par sko, 70 skoleuniformer. I tillegg fikk vi kjøpt noen leker, masse tannbørster og tannkrem samt andre hygieneartikler. Som en liten ekstra bonus til barna fikk vi også kjøpt litt sjokolade og kjærlighet på pinne – noe som senere skulle bli helt julaften for barna i Sertung!
Vi fikk også handlet inn mye medisiner, som vi skulle donere til sykehuset i Sertung. Apoteket vi handlet medisiner fra minnet mest om et skur, hvor det ved første øyekast kunne virke ekstremt rotete og uoversiktlig. Det er kanskje lett å bli litt fordomsfull når ting er så totalt forskjellig fra hva man er vant med fra Norge, men det er viktig å huske at dette er deres standard og slik det er i Nepal. Det viste seg at mannen bak «disken» hadde full kontroll og hadde mange gode råd. Noen av medisinene vi kjøpte til sykehuset var flere typer antibiotika, øyedråper, smertestillende i form av Paracet og Ibux, Imodium, sårsalve, sprit til å rense sår, samt vi hadde med en god del bandasjer og utstyr fra Norge.
Vi visste at lærerne på skolen lenge hadde drømt om og ønsket seg en PC. Dette visste vi ikke om vi fikk til, men gleden var stor da Yek hjalp oss med å finne en lokal forhandler og at vi fikk sjekket dette av på drømmelisten vår. Vi var i ekstase over alt vi hadde fått handlet inn og kunne ikke vente med å få overlevert alt til barna i Sertung!
Etter handleturen hadde vi så mye å bære at vi måtte ta taxi hjem. Vi fikk knapt plass i bilen, da vi hadde så mange poser. Det var en ekstremt god følelse og vite at vi hadde klart å få til alt vi hadde kjøpt i Kathmandu, i tillegg til alt hva vi fikk tatt med fra Norge.
Tilbake på hotellet begynte selve organiseringen. Vi ønsket å fordele godene jevnt på alle barna, samt sortert etter størrelse. Tidligere erfaring har vist at det kan være vanskelig å ha full oversikt, når man deler ut klær og utstyr. Derfor valgte vi å lage en goodiebag til alle barna, slik at vi var sikre på at alle fikk ullundertøy, skoleuniform, hygieneartikler, godteri og litt leker. Det var knapt gulvplass igjen på rommet mens vi holdt på, men det var en deilig følelse å få organisert alt og vite at nå blir det rettferdig fordelt.
Mindre enn 48 timer etter ankomst Kathmandu, var vi klar for fjellet, mens 6 store bagger proppfull av donasjoner og alt vi hadde handlet inn var klar til å bli sendt videre til Sertung. Vi krysset fingrene for at transporten av alle tingene ville gå fint og at alle tingene ville være i landsbyen to uker senere, da vi skulle komme frem til Sertung.
Syabrubeshi – Langtang
Veien opp til vårt første stopp var Syabrubeshi hvor vi skulle starte å gå. For Cathrine ble det en litt vel traumatisk tur med bilen fra Kathmandu, hvor veiene ble verre og verre, og smalere og smalere. Anne har jo være i Nepal flere ganger, mens Cathrine ikke ante helt hva hun hadde begitt seg ut på. Etter sikkert 8-10 timer i bilen kom vi frem til hotellet. Takk og lov like hele! Her var standarden ganske grei, noe som skulle vise seg å være helt prima og 10 av 10 etter senere erfaringer.
Turen vår skulle bestå av to deler. En del med «eventyr» og en del med «mening»». Mening fikk vi hele veien. Selv om vår første etappe skulle bestå av vårt eventyr, hadde vi alltid med oss en ekstra bag med medisiner, litt klær og litt ekstra penger. Da Anne var i Nepal noen år tidligere reddet de et lite barn da hun og gruppen hun gikk sammen med gikk litt for langt og kom over et lite barn som mest sannsynlig ville ha dødd dersom de ikke hadde hjulpet til (les gjerne hele historien her). Vi ville derfor være klare for å bistå, dersom vi kom over noen som trengte øyeblikkelig hjelp.
Fra Syabrubeshi gikk vi gjennom nasjonalparken «Langtang» for så å komme frem og opp til Kyangjing Gomba, som var vårt øverste stoppested. Det var fantastisk natur hele veien der vi gikk i jungelen. Vi så apekatter, slanger og hørte konstant et rikt fugleliv. Vi fulgte også elven som kommer fra Tibet nesten hele veien.
Dessverre var det veldig få lokale mennesker vi møtte på denne turen, da det viste seg at nesten alle barna som bodde i denne delen var sendt av gårde, enten på skoler, eller til andre som kunne ta vare på dem. Hele Langtang-området ble veldig hardt rammet under jordskjelvet i 2015. Jordskjelvet kom på natten og siden alle var inne i husene, omkom derfor store deler av alle innbyggerne. Nesten alle hus og «hytter» vi gikk forbi var derfor nye, selv om standarden selvfølgelig ikke bar preg av det.
Fra Sayabrubeshi og opp til øverste delen av Langtang brukte vi tre dager. Vi gikk mellom 7-9 timer hver dag, noe som er en ekstrem påkjenning siden vi krysset nesten 1.000 høydemeter pr. dag. Anne har gått mye i fjellet, så for henne gikk det lett som en plett. For Cathrine ble dette en større utfordring både for kroppen, men spesielt pusten. Men, vi tok det «pistari, pistari» (norsk: sakte, sakte) og tok et steg av gangen.
Da vi endelig kom til vårt øverste punkt og mål, var det en sist utfordring som gjenstod. Bestige fjellet Kyanjin Ri på 4.300 m.o.h. Cathrine var totalt ferdig i både pust og fysikk etter en svært krevende etappe for henne, men Anne gav en skikkelig pep-talk og klarte merkelig nok å motivere henne. Det å stå sammen oppe på fjellet var en seier for oss begge! – at vi klarte dette sammen! Utsikten var helt ubeskrivelig! Vi var omringet av store, høye og majestetiske fjell, så langt øye kunne se.
Dagen etter var det å gå tilbake til startpunktet, for å starte på etappe nummer to – vårt meningsfulle eventyr – Sertung og alle barna som ventet på oss i landsbyen.
Syabrubeshi – Sertung
Vår andre etappe fikk en ganske ekkel og skummel start. Cathrine var fortsatt ganske påvirket i pusten og formen etter å ha vært på sitt høyeste punkt noensinne og var ganske sliten. Vår første dagsetappe fra Syabrubeshi skulle være ekstrem tøff og veldig bratt, og Yek forslo derfor at vi skulle leie en bil som kunne frakte oss til vårt første overnattingssted, så kreftene kunne spares. Cathrine syntes dette hørtes ut som en fantastisk plan, mens Anne ville helst gå, og følte at det var juks å sette seg i en bil. Men etter en nøye vurdering ble vi enige om at bil var det beste alternativet.
Bilturen startet veldig bra. Vi kjørte mellom små landsbyer, hvor barna lekte i gatene og de voksene jobbet på jordene. Det var strålende vær, og vi nøt utsikten mens vi sparte på kreftene.
Men desto høyere vi kom, desto verre ble været. Det ble tåkete, det lå snø i veien og det begynte å utvikle seg til et mareritt. Vi spurte sjåføren om han hadde kjørt denne veien tidligere, og han bekreftet at han hadde kjørt her mange, mange ganger. Noe som beroliget oss. Men ettersom været ble verre og det kom mer snø, fikk vi greie på at han aldri hadde kjørt på snøen før – noensinne… Veiene hadde rast flere plasser, det var slaps og store huller med gjørme i veien. Vi måtte derfor titt og ofte ut av bilen for å hjelpe til med å lempe steiner i veien for å stabilisere grunnen. Vi spurte flere ganger om det var forsvarlig å fortsette bilturen, noe de bekreftet, Vi valgte uansett å gå ut av bilen enkelte partier, da vi rett og slett var for bekymret for om det kom til å gå bra. Vi tok derfor med oss pass, penger og mobilen ut og gikk strekningene. Vi var livredde.
Etter en stund og mye ut og inn for å prøve og «reparere» veiene, sa sjåføren at han ikke torde å kjøre lenger. Endelig tenkte vi! Selv om det ikke fristet å gå det siste stykket, føltes det ut som en befrielse av å ikke være i nærheten av en bil lenger. Vi fikk derfor ut alt i bilen og startet å gå.
Denne etappen viste seg å være veldig annerledes enn den første. Her var om mulig menneskene enda mer fattigere enn den første delen, og vi møtte også flere lokale.
De første dagene var det mye snø og slaps, og det var flere som satt værfast med traktorer, noen i 5 dager, da veiene var ødelagt og umulige å kjøre på. I dette området var det også mange dyr som løshunder, kyr, geiter og kyllinger, og vi fikk sett hvordan dyreholdet fungerte på godt og vondt (mest vondt) i et veldig religiøst og buddhistisk område. Det gjorde store inntrykk, som for oss vestlige er helt uforståelig.
Siste dagen før vi ankom Sertung bodde vi i en veldig fattig og liten landsby. Her gav vi ut litt klær og sko fra «restebagen» vi hadde med oss. Barna tok vare på hverandre mens foreldrene jobbet på jordene. Barna var så skittene. Skoene var ikke sko, men noen slitte, åpne sandaler. Klærne var skittene, noen altfor små og andre altfor store. Da vi tok frem bagen stormet barna til og smilte fra øre til øre! Og i etterkant løp de til foreldrene for å vise frem hva de hadde fått av oss. Da kom foreldrene frem og takket og bukket og strålte av takknemmelighet.
Den siste dagsetappen før vi skulle komme til Sertung gikk vi gjennom en liten fjellandsby. Yek fortalte oss at her var alle veldig, veldig fattige, så her ville det være fint om vi kunne gi ut noe fra ekstrabagen vi hadde med oss. Da vi stoppet og tok frem bagen, strømmet det mennesker til, store som små. Vi gav ut sko, noen varme klær og mange tannbørster og tannkrem. De pusset tennene, lo og sang så skummet sprutet! Det var helt herlig å se den gleden vi kunne gi dem. Med våte øyne og en glede av å kunne gi, startet vi på de siste timene før vi skulle komme til Sertung.
Da vi endelig kom til Sertung var det med en lettelse, men også med en stor spenthet om hva som ventet oss. Landsbyen var mye større enn hva vi hadde sett for oss, og ifølge Yek bodde det ca. 1.000 mennesker der. Noen hus var fine og velbygde, men selv om de så relativt fine ut på utsiden, var det en helt annen standard på innsiden. Andre bodde i noen skur laget av blikkplater eller noe annet de hadde funnet.
Stedet vi skulle bo på lå på et lite platå med en fin utsikt. Standarden var selvsagt helt elendig. Men dette var vi jo nå vant til. Vi hadde sluttet å se oss om. Vi lukket øyene, sørget for at ingenting berørte madrassene og holdt bagene lukket – alltid.
Rett etter at vi kom til landsbyen besøkte i det lokale sykehuset for å gi ut medisiner og alt vi hadde kjøpt med til dem. De ble utrolig takknemlig og viste oss stolt arbeidsplassen og sykehuset sitt. Vi var veldige glade for at vi slapp å være innlagt der.
Etter noen timer skulle vi besøke lærerne som hadde mottatt all bagasjen tidligere, og planlegge hvordan utdelingen dagen etter skulle foregå. Vi ble veldig lettet da vi så at alle bagene våre var fremme og at alt var i skjønneste orden. Men ingen ville snakke med oss, og vi ble bare sittende ved baggene og skjønte ingenting. Etter hvert gikk vi tilbake til sovestedet vårt. Yek så vi ikke så mye til, da vi sa at han heller kunne være med familien sin mens han først var hjemme. Han bor i Kathmandu, så det er heller ikke så ofte ser familien og vennene sine.
Neste dag våknet vi til strålende solskinn, etter et grusomt uvær natten før. Vi fikk i oss litt frokost og noen kopper kaffe mens vi nøt finværet. Tesman, Yeks bror, skulle gå med oss opp til skolen hvor utdelingen skulle foregå og hvor vi skulle møte Yek.
Vi visste ingenting om hva vi kunne forvente oss av denne dagen, og det å ikke ha kontroll, gjorde oss veldig nervøse og usikre. Kanskje det ikke kom til å gå så bra? Vi hadde ikke følte på noe takknemmelighet dagen før av lærerne, så kanskje de ikke var så glade for at vi kom og skulle hjelpe dem?
Da vi nesten var fremme ved skolen og kom rundt en sving og så skolen trodde vi ikke våre egne øyne! Hele landsbyen var samlet på skoleplassen. Det var blomster i alle farger og alle smilte. Alle med foldede hender og en «Namaste». Barna løp rundt og klarte ikke å stå stille. Vi følte vi kom som kongelige og hadde all oppmerksomhet rettet mot oss. Veldig merkelig, litt ubehagelig, men så utrolig fint at alle ville ta oss imot. En skikkelig velkomst som motbeviste alle våre skeptiske tanker.
Vi ble sluset gjennom en port med blomster og gikk gjennom hele folkemengden. «Namaste, namaste, namaste» Vi ble henvist til noen stoler foran alle sammen, og hvor alle barna kom med velsignelsesskjerf som de tok rundt halsen vår. De sang, smilte og ønsket oss hjertelig velkommen!
Utdelingen var helt fantastisk. Alle barna stod på rekke og rad, og alle fikk et par nye sko, skoleuniform og en pose som var fylt opp med norsk ull, luer, votter, tannbørste, tannkrem og litt godteri.
Skolen fikk også utdelt sin første PC! Lærerne trodde ikke hva de så! Dette var så etterlengtet og noe de hadde drømt om i mange år. I tillegg fikk skolen noen leker og spill som kunne brukes av elevene.
Etter utdelingen ble vi underholdt av tradisjonell dans, og vi måtte også opp å danse. Det var så spesielt å få oppleve. All gleden, alle smilene og all takknemmeligheten. De som nesten ikke har noe. Alle bekymringer og hverdagsplikter var glemt – og igjen var det bare ren lykke. Det var veldig vanskelig å ta inn over seg. Det var vanskelig lenge. Fortsatt er det litt vanskelig å kjenne på alle de følelsene.
I etterkant ble vi invitert inn til skolen og til undervisningsrommet. Her uttrykte lærerne sin takknemmelighet og hvor mye alt vi hadde gjort, betydde for dem. Dette var en dag ingen i Sertung noensinne kom til å glemme. Vi var helt emosjonelle og veldig veldig lykkelige. Vi kunne endelig si at prosjektet vårt var VELLYKKET! Vi gledet oss så til å fortelle dette til alle som har bidratt og heiet på oss hele veien! Dette var ikke bare en lykkefølelse av at vi hadde klart det, det var en større og sterkere følelse av at vi sammen, alle sammen, hadde fått utrettet og gjort noe bra for noen som trenger det så sårt.
På veien hjem ble vi invitert på te og nudler til familien til Yek. Det var nærmest et blekkskur. Åpent, trekkfullt og med «kjøkken» og «stue» på kanskje 5 kvm. Vi tror vi telte kanskje 4 ingredienser på det såkalte kjøkkenet. Det var et åpent bål midt i rommet og en røykos som vi sjeldent har opplevd. Men de lo og pratet og bød på det de hadde. På veien tilbake til sovestedet møtte vi mange barn med sjokolade rundt munn og med hårpynt i alle regnbuens farger som smilte og lo og ropte «NAMASTE!!!»… Det var helt magisk!
Den kvelden la vi oss i en lykkerus, tross et uvær som stormet rundt oss igjen. Vi hadde nesten blitt vant til dårlig vær på nettene nå. Lite visste vi hva den neste dagen skulle by på av utfordringer og av frykter – av helt andre dimensjoner. Helt uvitende om hva som ventet oss, sovnet vi inn med en ekstrem stor takknemlighet for at alt hadde gått så utrolig bra, og at det ble over alt hva vi kunne ha sett for oss – og drømt om. Vi var helt over oss av følelser og luften hadde bokstavelig talt gått hel ut av ballongen…
Hjemreisen dagen derpå kunne vi skrevet en hel bok om. Etter uværet natten før, som minnet mer om monsun-vær enn noe annet, var veiene ødelagt av jordras og hotellet vi hadde sett så for oss i Kathmandu og drømt så sårt om, kunne vi se langt etter. Vi endte natten i et blikkskur i en kjeller på tuppen av en skrent, livredde for å bli tatt av jordras, hvor det stormet, lynte, regnet og haglet rundt oss. Frykten for ikke å rekke flyet tilbake til Norge, frykten for å ikke komme hjem og frykten for at vi ikke hadde noe kontroll på hva som ventet oss…
Dagen etter og sikkert 12 timer i bil kom vi kjørende til inngangen til hotellet i Kathmandu. Turen tilbake bestod av frykter, redsler og følelser av en annen verden. Avstengte veier, reparasjon av veier, venting, ut og inn av bilen da vi ikke torde å sitte i bilen enkelte strekninger, og et intenst ønske om å bare komme frem. Vi hadde to dager i Kathmandu før vi skulle ta flyet tilbake til Norge, og så å si all tiden ble på hotellet. Helt ferdige og bare liggende på ladning.
Lettelsen var om mulig enda større da vi satte oss på flyet tilbake til Norge, med tomme bager, men minnebanken fylt opp av minner om alt det fine vi hadde fått vært med på, alt det vonde vi hadde sett og opplevd, men alt det fantastiske man kan oppleve bare ved å tørre og bare ved å engasjere mennesker!
Tusen takk for alle som har bidratt med enten penger, klær eller pant! Og tusen takk for alle heiarop og alle som hadde troen på oss!
Uten dere hadde vi aldri klart å sammen skape og oppnå det vi har klart!
Vi, og alle i Sertung, er dere evig takknemlige!
Håper dere vil følge oss på veien videre!
– Eventyr med Mening slutter absolutt ikke her.
Stor klem
Anne & Cathrine
Her er også noen bilder vi har fått tilsendt fra barna
i Sertung i etterkant
Eventyr med meninG 